2025 har vært nok et godt musikkår. For egen del så merker jeg stadig at favorittene kanskje blir mer og mer like for vært år som går. Selv om man tenker at man er åpen for nye impulser så blir man nok muligens smalere og smalere jo eldre man blir. Det må riktignok ikke være sånn, og et forsett for 2026 må bli som i årene før. Vær åpen for nye impulser. Når det er sagt så har nok den totale musikklyttingen i året som har gått vært betydelig videre, sjanger og utrykksmessig, enn utvalget her skulle tilsi. Jeg havnet tidlig på året dypt nedi et D'Angelo/Soulquarians hull og kom meg ikke ut av det før lenge etter at D'Angelo dessverre gikk bort senere på året. Retrospektivt anlagt som man er, så tynnes det dessverre stadig i rekkene - og verre vil det nok bli i årene som kommer, naturlig nok. Uansett, nok jabbing, her er våre (mine) favoritter fra året som har gått.
Bonnie "Prince" Billy - The Purple Bird (Domino)
På The Purple Bird har den godeste Will Oldham dratt til Nashville for å jobbe med David Ferguson i The Butcher Shack, resultatet er det beste Bonnie "Prince" Billy albumet på mange år. Det er noe med Nashville og Will Oldham som er en særdeles god kombo i mine ører. Oldham har da gitt seg selv oppgaven om å skrive så gode country-låter som mulig, rett og slett finslipe låtskriverhåndverket. Om han lykkes? Tja, her og der er han så god som han noen gang har vært. "Boise, Idaho" er en av de aller sterkeste låtene han noen gang har skrevet.
Jason Isbell - Foxes in the Snow (Southeastern)
Jason Isbell har dratt motsatt vei, han har dratt fra Nashville og bosatt seg i New York, her har han spilt inn dette albumet mutters alene i Electric Lady Studios. Isbell har vært litt av og på for min del de siste årene, en flott konsert på Sentrum Scene i fjor vekket interessen for fullt igjen og dette albumet traff meg rett i hjertet. Jeg har alltid vært en sucker for litt hjerte/smerte og det er det mer enn nok av her. Et album som virker å være temmelig personlig uten at jeg skal gå noe inn på det her. Personlig er helt fint når man klarer å formidle det på en måte som er gjenkjennelig for andre. Det er lett å skjønne hvem Isbell synger til i "Gravelweed", og det er utvilsomt brutalt, men samtidig er det også helt fantastisk i mine øyne.
Bon Iver - SABLE, fABLE (Jagjaguwar)
Endelig ble jeg og Justin Vernon godvenner igjen. Det føles på en måte litt som juks å ha med denne på en årsbesteoppsummering siden EPen SABLE kom ut i 2024, men nå er det nå en gang sånn at EPen er en del av albumet. SABLE er definitivt min vei inn til albumet. Tolker jeg skriveriene om albumet riktig så er det også på en måte meningen. SABLE måtte ut for å gi plass til den noe lettere og mer håpefulle musikken som finnes på fABLE. Noen har slått noen (kanskje berettigede) spøker om hvite menn som lager liksom funky og sjelfull pop. Det er litt hit eller miss. Jeg synes det funker særdels godt og albumet har vært en følgesvenn store deler av året. Musikk for hjerte og sjel. Om det skulle bli det siste Vernon lager som Bon Iver så kan vi leve godt med det.
Modern Nature - The Heat Warps (Bella Union)
Jack Coopers fjerde album med prosjektet/bandet Modern Nature er kanskje det nærmeste han har vært lydbildet til sitt forrige band, Ultimate Painting. Det er litt lettere og mer låtpreget enn de siste albumene fra Modern Nature. Gitaristen Tara Cunningham har fått litt mer plass og sammen med Cooper så er det nesten en slags Television-aktig fletting av gitarmelodier som er gjennomgående for albumet. Rytmene låner fra krautrockens motorikk med nikk til de lettere øyeblikkene til Can. Et smart, utfordrende og underfundig album som gir mye ved gjentatte lyttinger.
Ryan Davis & The Roadhouse Band - New Threats From the Soul (Sophomore Lounge/Tough Love)
Mitt favorittalbum dette året. Allerede fra første lytt så satt det som et skudd. Musikalsk livsbejaende, skeiv countryrock paret med smarte tekster om både løst og fast. Tekster som er så gode at de hadde stått seg like godt uten musikk. “If we put our two heads together on this sad sack of feathers/Could we remember what the memory foam forgot?” Sanger tilsynelatende om ingenting spesielt, bare skarpe glimt inn i hverdagen til folk flest. Tittelsporet klokker inn på nærmere ni minutter og føles ikke et sekund for lang. Musikken og låtene får utvikle seg i det tempoet og den lengden de trenger. Et album som vil bli stående i lang lang tid i min musikalske verden. Bandet leverte også utvilsomt den beste konserten jeg så i 2025, på Blå i september. Ujålete og ekte.
The Tubs - Cotton Crown (Trouble in Mind)
Det er et bekmørkt bakteppe for årets beste janglepop-album, men det blir aldri depressivt. Tunge temaer og lystig musikk er jo en oppskrift som har fungert godt før også. Owen Williams har på "den vanskelige andreplata" til The Tubs tatt tak i sin mors selvmord for ti år siden. Tekstene tar utgangspunkt i en upublisert roman han visstnok har skrevet om samme tema, der ble han aldri fornøyd, men som låttekster treffer de godt. Som ofte ellers handler tekstene mer om livet. Sårbart og faktisk morsomt på samme tid til tider. Musikalsk er det umulig å ikke la seg begeistre. Som et Hüsker Dü med Johnny Marr på gitar. På toppen av det synger Williams som en ung og engasjert Richard Thompson. En perfekt trio for meg.
Ex-Vöid - In Love Again (Tapete Records)
Owen Williams har hatt et rimelig godt plateår, i Ex-Vöid spiller han andrefiolin for Lan McArdle. Hun korer også på The Tubs-skiva. Kollektivet som spinner rundt medlemmene fra nå nedlagte Joanna Gruesome gir oss mengder av ny god musikk. Andreskiva til Ex-Vöid starter med det jeg mener er årets aller beste power pop-banger. "Swansea" har en uimotståelig gitarmelodi og nærmest sukkersøte harmonier mellom McArdle og Williams - pakket inn i et deilig gitarøs. Det er en plate full av sånne øyeblikk. Den hellige treenigheten The Byrds, Big Star og Teenage Fanclub er naturlige referansepunkter. Sleng på en knall cover av Lucinda Williams, "Lonely Girls", og du nærmer deg Yatzy.
King Hüsky - King Hüsky (Hype City)
Sånn apropos power-pop. Debuten til King Hüsky er mitt favorittalbum i sjangeren dette året. Soloprosjektet til Vidar Landa fra Kvelertak blander naivistiske poptekster med avhengighetsskapende gitarmelodier. Hør bare på "Wish I Had a Dog" eller den minst like gode "Running". Sistnevnte er garantert den beste låten om å skulle ha byttet et par løpesko som ikke passer, men å ikke gjøre det. Jeg vet ikke hvem det sier mest om når jeg sier at det er gjenkjennelig, men ja, det er det. Albumet har vært mitt "go-to" album hver gang jeg ikke har visst hva jeg skulle høre på. Like godt hver gang!
Gard Nilssen Acoustic Unity - Great Intentions (Action Jazz)
Som en ti-års-gave til seg selv har herrene Nilssen, Eldh og Roligheten utvidet trioen sin med saksofonistene Signe Emmeluth og Kjetil Møster. Om det var en god idé? Det var en veldig god idé. Jeg vet ikke om noen som på samme gode måte forener tradisjon med samtiden. Gang på gang leverer denne enheten musikk som både treffer og utfordrer. Fritt, men samtidig melodisk og alltid fengende. Krevende, men aldri vanskelig, og alltid med det samme resultatet - et stort smil på fjeset mitt. Det jeg virkelig ble tatt på senga av var den utsøkte versjonen av Maccas "Waterfalls". Den har jeg "tjejlyssna" på siden den kom.
Mye av det samme som ble skrevet om den akustiske enheten over, gjelder også for denne trioen. En stor takk til David Jønsson som dro dette ess'et ut av ermet på akkurat riktig tidspunkt i år. En temmelig fri plate, men hele tiden med øret mot melodien. Friskt, men tradisjonelt. Håper å få sett denne trioen på en scene neste år.
jasmine.4.t. - You Are the Morning (Saddest Factory Records)
Her må jeg innrømme at det var plateselskapsjefen Phoebe Bridgers, som gjorde meg nysgjerrig nok til å sjekke ut albumet. Bridgers gjester også på albumets mest umiddelbare låt, "Guy Fawkes Tesco Dissociation". Om du trenger en vei inn, start med den. Det sagt, de er temmelig umiddelbare de andre låtene også. Et album som vekket til live indie-gutten inni meg. I et år der det virker som at Elliott Smith har fått en aldri så liten renessanse så er jasmine.4.t. absolutt en artist som føyer seg fint inn i denne tradisjonen. You Are the Morning plukka jeg opp igjen på sensommeren og siden har jeg fått nye favorittlåter ved hver lytt. Som jeg sa til en kompis under den svært fornøyelige Øya-konserten, det er jo bare hits her!
Pearl Charles - Desert Queen (Taurus Rising Records/Last Night From Glasgow)
Jeg elsker Pearl Charles. Den perfekte symbiosen av vestkyst-disco og frekk country-rock alá Linda Ronstadt. Desert Queen heller et par hakk mer mot førstnevnte enn det gjorde på Magic Mirror fra 2021. Produsent og gitarhelt, Michael Rault har sammen med Charles og Lewis Pesacov, skrudd til et lydbilde som er så tight at jeg tror til og med Fagan og Becker kunne nikket anerkjennende. "Middle of the Night" og "Givin' it Up" burde kunne få selv den stiveste frossenpinnen til å smelte utover dansegulvet. Finnes ikke på strømming som album, så skaff deg et fysisk eksemplar.
Wednesday - Bleeds (Dead Oceans)
Er 90-tallet tilbake? Ikke helt, men endelig er det det riktige 90-talet vi snakker om når vi snakker om det i musikksammenheng. Ikke boybands og eurodance, men den amerikanske gitarindien fra 90-tallet. Gjerne med litt twang i kantene. På Bleeds treffer Karly Hartzman blink i sin blanding av gode tekster, fuzz og twang. Det er lett å forstå at Drive-By Truckers-sjefen Patterson Hood dro de med seg inn i studio for å bidra på hans feiende flotte album av året. Han skryter at Hartzman hver gang han har muligheten også. Fjorårets store gjennombruddshelt MJ Lenderman bidrar fortsatt på gitar, selv etter brudd med Hartzman. Min definitive favorittlåt av året finner du her i "Elderberry Wine". Snakk om perfekt låt. At "Townies" ikke er langt etter på lista sier litt om standarden som Wednesday har satt med dette albumet. Deres utvilsomt beste til nå. Er det noen som har en billett til Parkteateret gigen til overs?
Snocaps - Snocaps (Anti- Records)
Denne vitamininnsprøytningen kom fra ingensteds i slutten av oktober. Et album som er 10 av 10 Stian-core. Den beste rufse-R.E.M. skiva siden, ja, nittitallet. En aldri så liten supergruppe bestående av tvillingsøstrene Katie og Allison Crutchfield, gitarhelt MJ Lenderman og favorittprodusent Brad Cook. Dette virker som et totalt overskuddsprosjekt der smilene må ha sittet løst under innspillingen. Alt Katie "Waxahatchee" Crutchfield rører i blir til gull, det samme kan forsåvidt sies om Lenderman. To av mine største favoritter de siste årene. Jeg har hørt ufattelig mye på denne plata siden oktober. Helt perfekt for meg som liker best når ny musikk høres ut som den gamle musikken jeg elsker. "I Don't Want To" sendte meg rett inn i en runde med Automatic For the People. Om du var i tvil, dét er en god ting.
Silver Synthetic - Rosalie (Curation Records)
Vi startet denne gjennomgangen i Nashville, og vi må innom byen en gang til. Silver Synthetic er ikke akkurat typisk for byen, men vinner prisen for årets beste vestkyst-country-rock skive. Tight som fy og alltid med en catchy melodi på lur. Der debuten lente seg mot Loaded-era Velvet Underground er denne oppfølgeren enda noen hakk mer California-chooglete (går det an å si, egentlig?). Mye å hente for alle type hoder og Dead-heads spesielt.
Motorpsycho - Motorpsycho (Det Nordenfjeldske Grammofonselskap)
Et "best of both worlds" Motorpsycho-album. Etter pandemi-albumene Yay! og Neigh! er dette selvtitulerte albumet som en slags ny-start å regne. Bent Sæther og Hans Magnus Ryan styrer skuta videre som en duo med to stødige innleide trommiser i Olaf Olsen og Ingvald Vassbø. Reine Fiske dukker opp et par steder og denne samlingen låter gir oss mye av det samme som vi får av en god Motorpsycho konsert. Noe ganske nedpå, noe hardt og noe som drar oss med langt uti kosmos. Før vi hentes inn igjen av et par særs catchy låter. Her hintes det til Dickey Betts og Allman Brothers i det ene øyeblikket, Led Zeppelin og KISS i det neste - og det er bare det mest åpenbare. Som alltid med Motorpsycho så er det ikke bare bra plater - det er også en gullgruve for den over middels musikkinteresserte. Spill gjerne "Dead of Winter" på turneen til våren. Fy fader for ei låt!
--
Støtt artister. Kjøp fysisk format og gå på konsert. Takk til 2025.
Stian Finstad Svehagen
Kommentarer