Musikkåret 2024 hadde mye bra. Veldig mye bra faktisk. Våre lister med aktuelle album for denne oppsummeringen har ikke vært så lang på mange år. Enten har vi fulgt bedre med i år, eller så har det vært et ekstra godt musikkår. Utvalget i denne oppsummeringen kunne med andre ord vært annerledes om den hadde vært skrevet en annen dag, men på et eller annet tidspunkt må man bare ta noen valg. Noen innrømmelser må man jo komme med, og det er at sjangerspredningen kunne vært enda litt større. Det burde definitivt vært mer jazz og hip hop her. Vi lover bot og bedring når vi snart går inn i det nye året. Nok fjas, nå begynner vi.
Trummors - 5 (Ernest Jenning Record Co.)
Trummors er et av disse bandene som forsiktig smyger seg under huden din. På album 5 har de nok en gang klart å lage et album som høres ut som det alltid har vært der. Cosmic American Music fra ørkenen i New Mexico. Ekstra pluss for en sjukt fin George Strait-cover i "I Can Still Make Cheyenne". (SFS)
Zach Bryan - The Great American Bar Scene (Belting Bronco/Warner)
Også et femte-album faktisk. Han har vært produktiv Zach Bryan. Skiva er litt lang, men det gjør egentlig ikke så mye. Litt ujevn er den. På sitt beste er den gåsehud-fremkallende. Hør bare på min favoritt "Purple Gas". Hørte mye på den i samme draget som jeg leste Warren Zane sin meget god bok om Sprinsteen-skiva Nebraska, passende nok. Samme Springsteen gjester skiva. (SFS)
Hermanos Gutierrez - Sonido Cosmico (Easy Eye Sound)
Utrolig chill, instrumental ørken..jazz? Se for deg hovedrollen i en Tarantinofilm, gående i ørkenen. Kameraet panorerer sakte fra snakeskin-bootsa, opp til den svarte dressen. I det kameraet kommer til ansiktet blir vi et sekund blendet av solen. Mannen tenner en sigg. Her spilles Hermanos Gutiérrez gjennom sekvensen. Digg. (JGR)
Louien - Every Dream I Ever Had (Jansen Records)
Denne kom i februar, men jeg brukte sjeldent lang tid på å få den til å sitte. Når vi kom til sommeren så var den dog en daglig kompanjong. Et av albumene jeg har hørt mest på i år og en av mine favorittartister de siste årene. (SFS)
Cassandra Jenkins - My Light, My Destroyer (Dead Oceans)
En mørk og drømmeaktiv crossover mellom en b-side fra Drive-soundracket og den aller, aller tristeste countryen du har hørt. Trist og deilig som faen. (JGR).
Adrianne Lenker - Bright Future (4AD)
Tidløst. Ekte. Trist. Oppløftende. "Free Treasure" knekker meg hver eneste gang. Leverte kanskje årets beste konsert på Chateau Neuf. (SFS)
Mustafa - Dunya (Jagjaguwar)
Deilig nytt tilskudd. Plukket opp artisten fra Pitchforks top 100 songs of 2023 - Da med latterlig gode "Name of God". (begynn der) En slags fløyelsmyk urban Bon Iver med nydelige tekster og sorg, religion og kriminalitet. Nydelig. (JGR)
Floating Points - Cascade (Ninja Tune)
Trodde han var en jazzdude. Men Floating Points er et electronicahode først og fremst. Deilig clubbete plate som får meg til å ønske at jeg var ung og kunne danse hele natta uten å bli sett på som en undercover cop. Digg. (JGR)
Jamie xx - In Waves (Young)
Denne platen er en mastodont av et electronica-abum som kommer til å stå igjen lenge. Måten platen mer eller mindre beskriver en fullengder av en kveld sammen med de folka du liker aller best. Låtene er varierte og bruken av gjesteartister er eksepsjonell. Herregud, for en låt "Dafodil" er. Absurd. (JGR)
Nick Cave And The Wild Seeds - Wild God (PIAS)
Herr-e-gud! Nesten bokstavelig talt. Det har vært mye snakk om at Nick Cave har funnet gud. Akkurat det tror jeg nok at han hadde fra før, men dette er mektige greier. Veldig mektig. Fungerer utelukkende som et album. Les Faith, Hope and Carnage for litt kontekst. (SFS)
Arab Strap - I'm Totally Fine with it Don't Give a Fuck Anymore (Rock Action)
Mitt absolutte favorittband de siste tyve årene, som jeg får vokse gammel med. Før var det drikking, utroskap og angst. Nå er det grå hår, skjermavhengighet og eksistensialisme. Helt sykt hvordan Aidan Moffat alltid klarer å holde seg relevant i låtskrivingen sin. Undervurdert type. Mørkt. (JGR)
The Cure - Songs of a Lost World (Fiction)
For å understreke hvor absurd dette er, vil jeg understreke at det er ingenting jeg hater mer enn retroband- og konserter. Altså band som ikke klarer å holde seg relevante, som må turnere og spille gamle klassikere fordi ingen bryr seg om det nye. (Hei, Refused).
Men hallo, Robert Smith, what the fuck er det du kommer dragende med? Et utrolig gjennomstøpt og knallbra album, men låtskriving av ypperste klasse. Borte er det catchy og poppete. I stedet har vi en portvinsfull 65-åring som bruker to minutter på å reise seg fra Chesterfield-stolen sin og gå bort til mikrofonstativet før han begynner å synge. The Cure trenger aldri å gi ut noe igjen. Mastodont. (JGR)
Beachwood Sparks - Across the River of Stars (Curation Records)
Måtte de alltid fortsette å lage et nytt album sånn ca hvert tiende år. Deilig. Som alltid. Som å ha en gammel venn tilbake. Forsatt de beste i klassen på akkurat det de holder på med. "Torn in Two" er en av årets fineste låter. (SFS)
The Bures Band - Fool Circle (Love Police Records & Tapes)
Det aller beste jeg vet er å finne nye band som låter akkurat som gamle band jeg elsker. Så værsågod, direkte fra Perth, Australia - her har du The Bures band. Låter som om de har ligget i dvale under en sanddyne på den amerkanske vestkysten siden 1969. (SFS)
Color Green - Fools Parade (New West)
Fra de samme sanddynene kommer Color Green. Sa noen jam-band?! Jadda, men legg til en dose Madchester så er vi der. Denne svinger! (SFS)
Idles - Tangk (Partisan)
Alltid likt de svært godt, men først på denne platen tør de å omfavne pop-heten sin. Alltid gøy med band som tør å endre stilen og ikke gror fast i punken. Men trenger ikke å lene seg mye lenger inn, for da blir det Coldplay. Mykt. (JGR)
Fontaines D.C. - Romance (XL Recordings)
Irsk rocks enfant terrible, eller store musikkhåp - alt ettersom.
Har tatt det ned i produksjon, deilig, grumsete og enkelt. Dryss av Oasis og Smashing Pumpkins anno Adore. Kanskje 2024 styggest kledde band, men hva vet jeg? Moderne. (JGR)
Vampire Weekend - Only God Was Above Us (Columbia Records)
Årets beste produksjon? Lekent. Lettbeint. Den meloditeften til Ezra Koenig er nok til å få de fleste til å smile fra øre til øre. Spilt på en måte at det er vanskelig å si om det spilles eller er sampla. En fryd for ørene. Bra band! (SFS)
Waxahatchee - Tigers Blood (Anti-)
Jeg elsker Katie Crutchfield. Etter at hun virkelig fant seg selv på Saint Cloud så er hun min nummer 1. En stemme som å komme hjem. Americana-tronen er hennes i min bok. Med låter som slekter på helter som Lucinda Williams, Kathleen Edwards og Drive-By Truckers. Bandet hennes er også av de beste der ute med MJ Lenderman som perfekt duettpartner på årets låt "Right Back To It". Skader heller ikke at hun har laget den beste R.E.M. låta siden midten av 90-tallet med "Crowbar". (SFS)
MJ Lenderman - Manning Fireworks (Anti- / Epitaph)
MJ Lenderman har mye bra. Han har hatt mye bra tidligere også, men i år har han virkelig mye bra. Årets beste Neil Young-album. Perfekt slacker. Artig at en fyr født i 1999 lager musikk som høres ut som musikken jeg selv hørte på det året. (SFS)
The Lemon Twigs - A Dream is All We Know (Captured Tracks)
Intet nytt under solen. Brødrene D'Addario leverer igjen et herlig stykke retro-power-pop. Dette er akkurat på rett side av cosplay i musikksammenheng. Defintivt det beste bandet jeg har sett live. Noensinne. Livsbejaende rett og slett. (SFS)
Cindy Lee - Diamond Jubilee (Realistik)
Dette er ikke en plate - det er en radiostasjon i Twin Peaks - to timer og 32 låter lang. Det er Phil Spector om du holder igjen på farten på vinylspilleren. Det er som om Tom Waits hadde infiltrert en sekstitalls jentegruppe. Kun på youtube og vinyl. Unik. (JGR)
Gillian Welch and David Rawlings - Woodland (Acony)
Gill & Dave setter som vanlig alle andre i skyggen. Musikk med stor M. Alt låter som en million dollars. Tidløst, sart og melodisk. Sanger som høres ut som om de alltid har vært her. Hatten av. Årets fineste vinyl-utgivelse i min bok. Og den mest vellydende. (SFS)
The Decemberists - As It Ever Was, So It Will Be Again (YABB Records)
Tilbake med sitt beste album på over ti år. Jeg er utvilsomt mest glad i Colin Meloy og co. når de er på sitt mest folksy som her. Popteft og episk folk-prog om hverandre. Det burde ikke gå an å samle folk, støy, prog og quest-metal i en låt. Her får de det faktisk til å funke og gi det ut som singel i tillegg. (SFS)
Stian Finstad Svehagen (SFS) og Joakim Grov Roald (JGR)
Kommentarer