På tross av et solid steg inn i gubbetilværelsen rent musikalsk, har jeg aldri utforsket like mye ny musikk som de siste 4-5 årene. Men er det «ny» musikk?
Jeg lovet musikkbloggens øversteprest en års-oppsummering med tilhørende synsing, så her kommer mine ti favoritter for 2024:
1. MJ Lenderman – Manning Fireworks
2. Father John Misty – Mahashmahana
3. Clairo – Charm
4. Waxahatchee – Tigers Blood
5. Gillian Welch & David Rawlings – Woodland
6. Camera Obscura – Look to the East, Look to the west
7. Ducks Ltd – Harms’s Way
8. Godspeed You Black Emperor – No title as of 13 February 2024, 28,340 Dead
9. Good Looks – Lived Here for a While
10. The Cure – Songs of a Lost World
En kjapp og grov analyse av listen avslører en 50/50 fordeling av etablerte og nyere artister (nei, vi skal ikke gå inn i en diskusjon rundt hvilke av disse artistene som havner i hvilken bås). De etablerte artistene er kjente og kjære for meg, hvor jeg i stor grad også møtte deres nye utgivelser med både forventninger og velvilje.
Det er også vanskelig å påstå at de nyere artistene på listen utfordrer mine etablerte musikalske preferanser. Her prekes det for koret, kan man si.
Så hvordan kan jeg påstå at jeg aldri har hørt på mer ny musikk? Når jeg går gjennom medienes årslister med årets beste plater og artister, har jeg hørt på urovekkende få av de, og sporadiske deltakelser i allmennquizer avslører at jeg er fullstendig clueless på det meste av populærmusikk etter ca 2017.
Likevel har jeg laget årlige spillelister med bare ny musikk som snitter på ca 10 timer de siste 4-5 årene. Jeg finner nye låter og artister hver uke jeg synes er bra, ofte fra artister med kun en håndfull avspillinger på Spotify fra før.
Jeg har stadig angst for er at jeg i mitt ekstremt smale musikalske landskap skal gå glipp av de virkelig store artistene i vår samtid. Er det gubbens skjebne å gå glipp av vår tids Beatles? Jeg rynker på nesen og avfeier hele sjangere og artister fordi de ikke spiller på mine instrumenter eller rytmer.
Dermed oppstår det en slags indre konflikt hvor jeg prøver å unngå holdningen om at det finnes en slags gullalder for musikk som er forbi. Samtidig vil jeg ikke innrømme økt forakt for den gemene hop som ikke klarer å se forskjell på gull og gråstein når mine nye, smale favoritter fra samtiden opplever liten eller moderat suksess blant massene.
Hva nå med 2025? Løfter jeg blikket litt, er det mye som tyder på at jeg kommer grave meg dypere ned i skyttergraven. Mine spillelister for 2022, 2023 og 2024 viser at det gror godt med nye utgivelser innenfor mine smale og snevre rammer. Så lenge det fortsetter, slipper jeg å påstå at alt var bedre før. Jeg får bare akseptere at jeg står igjen på perrongen når det popkulturelle toget tøffer forbi.
Kommentarer