 |
| Foto: Øyafestivalen - Johannes Granseth |
Øyafestivalens fjerde og siste dag ble noget mindre alvorstynget enn fredagen. Det var for min del en dag med soul og funk i sola og rock n' roll i regnet, med litt ekte norsk stadionrock i mellom.
.jpg) |
| Foto: Øyafestivalen - Ihnebilder |
Cymande er det beste bandet du ikke visste at du kanskje allerede har hørt masse. Cymande ble dannet tidlig på syttitallet i Brixton i London av barn av immigranter. Ingen i England ville høre denne musikken, og de ble signert på den amerikanske labelen Janus Records. De ble invitert over til USA for å turnere med Al Green, og oppnådde ganske stor suksess i USA. Hjemme i England skjedde det ingenting og bandet ble lagt ned i 1974. De gjorde comeback i 2014 og har mer eller mindre turnert årlig siden.
Det er et spillesugent og tent band som entrer Amfiet denne ettermiddagen, og de skaper umiddelbart stemning. Det er umulig å stå stille. De kan fortsatt sakene sine disse gamle karene. Det er så funky, sløyt og deilig.
Og så kommer de, på rekke og rad, sangene du kanskje ikke har hørt – men likevel i hvert fall hørt deler av. Getting it Back, Dove, (samplet av The Fugees, Wu-Tang Clan og EPMD for å nevne noen) og så selve juvelen, Bra, låta med et brekk som satte discoene i fyr og flamme i New York på syttitallet. Samplet av blant annet De La Soul og Gang Starr er den også. Om det funker på stive nordmenn i ettermiddagssola? Gjett om. Definitivt «curing Norwegian stiffness» denne gjengen her altså.
Det blir ikke dårligere stemning av Brothers on the Slide eller avsluttende The Message heller, med sin messing om at «music is the message and the message is music».
Dette er akkurat en sånn konsert man trenger på en festival. Smilene på bandet var minst like store som de var hos publikum.
Denne festivallørdagen var i stor del en dag uten noen veldig stor plan for min del, og siden jeg ikke har sett sørlandets store sønn, Erlend Ropstad, i konsert på noen år så tenkte jeg at jeg måtte sjekke ut hvordan det låt anno 2025.
 |
| Foto: Øyafestivalen - Pål Bellis |
Hvordan det låter? Jo, det skal jeg si deg, det låter rett og slett jævlig bra. Ikke bra til å være norsk eller noe sånn tull. Nei, det låter sånn som det skal gjøre av ekte stadionrock tuftet på helter som Bruce Springsteen, Ulf Lundell, Lars Winnerbäck, Åge Aleksandersen og The War on Drugs. Tidligere er det svenskene som har hatt litt monopol på denne typen rock i Skandinavia. Ja, foruten Åge, men nå skal jo Åge gi seg - så enda godt at vi har Erlend Ropstad tenker jeg. En knallkonsert, med både feel good og alvor. Og, utvilsomt festivalens lengste allsang etter konsertslutt.
Min festival avsluttet med rock n' roll og en syndeflod fra værgudene.
 |
| Foto: Øyafestivalen - Johannes Granseth |
Daniel Romano’s Outfit er snart som Norgesvenner å regne, såpass ofte har de vært her de siste årene. Det siste albumet deres er jo også et livealbum spilt inn på Vulkan i Oslo. Akkurat det er vi veldig glade for. Er det noe verden trenger akkurat nå, så er det et skikkelig rockeshow.
Det er akkurat det Romano og hans Outfit leverer. De opererer etter normen fra sekstitallet der bandene kanskje bare hadde tjue minutter på å overbevise deg. De tar etter The Ramones som famøst bare sa 1-2-3-4 mellom alle sangene. Romano og bandet tar seg ikke tid til det en gang, hele konserten er så godt som en sømløs sammenhengende medley der energinivået nesten bikker 100% hele tida.
Utrolig fett, men gud hjelpe meg, så deilig det hadde vært med en liten pust i bakken sånn innimellom. Man kan ikke annet enn å smile, men likevel, det blir litt mye. Jeg har sett bandet en del ganger nå, og de siste årene så er det dette som har vært greia på konsert – og all ære til det. Jeg tror ikke det er noen andre som leverer en sånn rockefest for tiden.
Uansett hvor tøft, fett og innmari tight bandet er, så synes jeg de er aller best når låtene får skinne og komme til sin rett. For han har jo virkelig noen låter denne herren. Det absolutte høydepunktet i konserten for min del er derfor den briljante låta Impossible Green der tempoet dras litt ned og låta får skinne. Andre høydepunkter for undertegnede er Field of Ruins og Nocturne Child.
Daniel Romano er en god og raus bandleder, her får alle plass til å vise seg fram. Broren Ian Romano er et villdyr på trommene, den relativt nye bassisten Tommy Major trakterer bassen som John Entwistle og tar vokalen på et par låter. Som på Firebreather som hinter heftig til MC5s Kick Out the Jams. Carson McHone (sjekk ut soloskivene hennes, hun er fantastisk) synger også et par låter, korer, spiller gitar og her helt rå på tamburinen.
Dessverre blir konserten litt tatt av et gedigent regnskyll som kommer innover festivalområdet og en del av publikum flykter under tak. De som blir værende igjen får en avslutning av et band som fortsatt gir alt.
Daniel Romano’s Outfit er absolutt seg selv, og for en musikknerd så tror jeg de er det nærmeste man kommer å ha sett The Who på sekstitallet eller MC5 på tidlig syttitall. Høy-oktan rock n’ roll!
Stian F. Svehagen
(Deler av denne teksten har tidligere vært publisert hos musikknyheter.no)
.jpg)
Kommentarer