 |
Foto: Øyafestivalen - Johannes Granseth
|
Festivalens tredje dag var dagen der protestene fra scenen ble like tydelige som de som foregikk utenfor festivalområdet. Det ble dagen da alvoret kom til Øya. Alvoret kom for fullt med vår egen Stein Torleif Bjella.
Stein Torleif Bjella er nok ikke den typiske Øya-bookingen anno 2025, men den er helt rett. Som førstemann ut på Amfiet i solsteiken denne fredags ettermiddagen leverer han rett og slett en så mektig konsert at den for undertegnende vil bli stående igjen som årets beste Øya-konsert. Ja, en av de beste jeg har sett noensinne faktisk.
Etter en meget sterk åpning med Romantikken gjer meg sjuk, levert helt nedpå, viser Bjella og bandet (som må være landets beste) det trøkket som finnes i denne musikken med Du tok feil. Herlig vestkyst-gitarspill og småfrekk JJ Cale-aktig trommemaskin på Koden knekt er så perfekt det kan bli i august-sola.
Og så, så kom alvoret til Øya for fullt. Det har vært mang en appell fra scenekanten denne festivalen, men når en mann med pondusen til Stein Torleif Bjella med alvorstynget røst holder appell om situasjonen i Palestina med kritikk til både festival-eiere og Oljefondet, og peker på at alle må gjøre sitt, men at de med størst ansvar må ta sitt ansvar.
Mektig. Mindre mektig var heller ikke den mørke og alvorlige leveringen av Heidersmenn i etterkant. For en innlandsmann med følelsene på skjorteermet kan slikt bli nesten for mye.
Derfra går det videre med Tilbake i det blå hvor Sundstøl igjen briljerer med sitt eminente gitarspill. Det er umulig å få fullrost bandet Bjella har med seg på tur. De skaper en dynamikk og et vanvittig trøkk rundt det som er veldig tekst-sentrert musikk. Et stødig komp fra bassist Eirik Øien og trommis Kenneth Kapstad gir rom for organist David Wallumrød og gitarist Geir Sundstøl til å farge musikken med sine klanger og eminente spill. Alt rundt er det samma er en låt som virkelig kommer til sin rett på den store scena.
Så drar de de hele ned igjen, med diktopplesing – også her med et alvor. Om det personlige, og om Gaza. Om at når det blir for mye til å egentlig kunne ta tak i noe, hvor viktig det da er å si, ja, om naboen skulle spørre om hjelp.
Herfra går de rett inn i en brutal versjon av Undergang. Den noe lettere Frisøren i sentrum løftes av et rått midtparti der Bjella og kompani tangerer Neil Young & Crazy Horse i villskap.
En rå og nedpå Psykisk kan du være sjøl er på en måte avslutningen, men bandet trekker på seg gitarene igjen for en hard og rocka avslutning med E likte deg.
En maktdemonstrasjon av en konsert. Bjella og kompani er landets beste band. Gå å se de neste gang du har muligheten.
Etter denne konserten blir jeg egentlig bare gående litt rundt for meg selv. Dette var rett og slett litt mye å ta inn.
Irene i The Mary Walloppers var på en måte en fin måte å komme seg ut av alvoret på, selv om bandet nok kan sies å være det aller mest politiske av bandene på årets festival. Man blir øltørst og radikal på samme tid på en konsert med disse irene.
En av konsertene jeg hadde sett frem til før årets festival var Cassandra Jenkins, som ga ut et av fjorårets vareste og fineste album.
 |
| Foto: Øyafestivalen - Ihnebilder |
Dessverre ble denne konserten for min del i det vareste laget på en festival. Jenkins låter har definitivt kvaliteter som fortjener en mer intim setting enn en festivalscene badet i solskinn. På ingen måter en dårlig konsert, men den nådde på en måte aldri helt igjennom. Konsertens største applaus gikk nok til den gjestende Sondre Lerche. Fint, for all del, men vil nok fungere bedre på en klubbscene et annet sted i byen.
Etter dette var det tid for enda flere irer. Det var selve irske-dagen dette. Konserten med Kneecap var definitivt en av festivalens største snakkiser på forhånd. Noe som var tydelig foran scenen ved Vindfruen. Her ble det nemlig uhorvelig fullt lenge før konsertstart. Fet konsert, men likevel litt "meh", Dette mest fordi man jo trodde at her skulle det virkelig bli ramalama. Det ble det ikke. Det kom en appell om Palestina, oljefondet og folkemord i løpet av konserten, men for det meste gikk det i drikking, dop og good times. Artig da, læll.
Neste irer ut var Fontaines D.C. Et band jeg egentlig ikke har noe spesielt forhold til, og når en kompis i forkant av konserten meldte meg om at de nok kanskje var verdens beste rockeband akkurat nå så var jeg ikke helt enig. Men...
 |
| Foto: Øyafestivalen - Maja Brenna |
Fontaines D.C. er kanskje verdens beste rockeband akkurat nå, og Sirkus er fyllt til randen da de starter med Here’s the Thing fra fjorårets bejublede album Romance. Det er noe suggerende med musikken til Fontaines D.C. Du blir dratt inn i deres verden. Et herlig kontinuerlig melodisk gitar-øs. Fra å være mer eller mindre et post-punk-band har bandet gradvis åpnet lydbildet sitt til et vidåpent og grandiøst rockelandskap. Big Music ble det kalt på tidlig åtti-tall, med band som The Waterboys, Simple Minds og U2. Nå sier jeg ikke at Fontaines D.C. nødvendigvis høres ut som disse, men det er noe felles der. De har noe av gitarrocken fra nittitallet i seg også, og visuelt har de definitivt funnet sin estetikk i nittitallets moter. (Som store deler av publikummet – så med andre ord, truffet tidsånden).
Eldre låter som Boys in the Better Land og Big skaper en fin dynamikk i settet, selv om de kanskje ikke flyter like godt inn i helheten med de nyere låtene. Bandet klarer likevel å skape en fin variasjon og roligere låter som Roman Holiday og In the Modern World skaper nesten en drømmende stemning.
Bandet legger heller ikke skjul på sitt engasjement med «free Palestine» og «Israel is committing genocide – use your voice» på videoskjermene og både flagg og Palestina-skjerf på scenen. De dediserer også en låt til sine landsmenn i Kneecap som spilte på Vindfruen rett før Fontaines D.C. entret Sirkus-scenen.
Låta Bug som kommer litt etter halvgått konsert er er en av de som virkelig får med publikum, så godt som hele Sirkus synger med. Ikke så rart, da det definitivt er en av de beste låtene fra i fjor. Andre personlige favoritter er Favourite og I Love You som kommer mot slutten av settet. Sistnevnte kanskje også den aller beste låten til bandet, og det høres ut som at det ikke bare er min favoritt. Som en elegant «two punch» avsluttes settet med Starburster.
Publikum er fornøyd, jeg er fornøyd. Fontaines D.C. er kanskje ikke det mest engasjerende bandet for en tilfeldig festivalgjenger, men det er virkelig ingenting å utsette på denne konserten. Alle kan høre hvor gode de er. Fontaines D.C. er verdens beste rockeband akkurat nå!
Stian F. Svehagen
(Deler av denne teksten er tidligere publisert hos musikknyheter.no)
Kommentarer