 |
| Foto: Øyafestivalen - Johannes Granseth |
Dag 2 var også preget av demonstrasjoner mot festivalen på utsiden av festivalområdet. På innsiden var mange av publikummet kledd med Palestina-skjerf, keffiyehs. Det var likevel påfallende flere med knallgrønne klær. Var det fortsatt en "brat-summer"?
Først ut for min del denne torsdagen var King Hüsky. Forøvrig den eneste av konsertene jeg så denne dagen med en liten Palestina-markering, det ble mer av det de påfølgende dagene.
 |
| Foto: Øyafestivalen - Helge Brekke |
King Hüsky er soloprosjektet til Vidar Landa fra Kvelertak. Han/de slapp sin selvtitulererte debutskive i våres og den har vært en følgesvenn hele våren og sommeren for min del, så dette var en konsert jeg virkelig har gledet meg til.
Til og være den første konserten i Amfiet denne dagen så samlet det seg en fin mengde med folk. Etter en litt forsiktig og nesten usikker start, kommer kjempelåta Wish I Had a Dog og all usikkerheten er blåst vekk. Landa er jo gitarist, og det er enda mer gitar live enn på plate. Vi får doble gitarsoloer mer enn en gang, for det er ikke bare Landa som er en habil gitarist i dette bandet. Et meget bra band må vi kunne si. Anne Lise Frøkedal (I Was a King, Frøkedal & Familien) spiller gitar og korer, Linn Frøkedal (Misty Coast) spiller keys og korer, Børge Fjordheim (Sivert Höyem, Cloroform, Morten Abel etc.) på trommer og Arthur Berning (kjent som skuespiller fra Mannen som elsket Yngve, Neste sommer etc.) på bass.
Landa sier at det er fordi han spiller med så flinke folk han er litt nervøs. Nerver eller ei, det er en meget god og sjarmerende konsert. Låtene er gode, stemningen er fin, småpraten fra scenen gjør at det føles intimt selv om det er i Amfiet. Man humrer lett med når Landa serverer sleivspark om folk som ikke har noe backstage å gjøre før låta Label Night.
Det er rett og slett en sabla god stemning. Best av alt er låta Running som avslutter konserten. Den har jeg gått og sunget på siden.
Anbefaler veldig å ta turen på en av konsertene på høstturneen til bandet. Litt powerpop/twee har alltid gjort verden litt bedre.
For min del så var dagens store trekkplaster amerikanske MJ Lenderman & The Wind. Faktisk en stor del av grunnen til at jeg ville på årets festival. Han ga ut et av fjorårets aller beste album, Manning Fireworks, og dette er første gangen han er i landet med sitt eget solo-prosjekt. Han spilte vel med Wednesday på Øya for noen år siden - selv om det virker som han ikke husker det under konserten.
 |
| Foto: Øyafestival - Johannes Granseth |
Som en Bob Dylan, anno 1966, med rufsete hår og svarte solbriller entrer han og bandet hans, The Wind, scenen allerede fem minutter før tiden og går rett på sak, Lyden sitter som en kule umiddelbart og det solide og tette kompet gir masse rom for gitarene til MJ Lenderman og gitarist Jon Samuels. Spesielt gitarlyden til Lenderman er ekstremt lett gjenkjennelig der den ligger et sted mellom Neil Young og J. Mascis. Helt nydelig.
Jeg snakker ofte om låter, og det som gjør at MJ Lenderman skinner akkurat litt sterkere enn de fleste andre i denne sjangeren er nettopp det. Han har låter. Ekstremt gode låter. Ikke nødvendigvis teksttunge, men med smarte og svært gode tekster. Tekster som ofte sier mye mellom linjene. Formidlingsevnen er eksepsjonell til tross for at han hele konserten har en slags kul distanse. Eller er han bare beskjeden? Det gjør uansett ingenting, han når ut med sangene. Wristwatch og She’s Leaving You fra fjorårets mesterverk av et album, Manning Fireworks, er allerede for klassikere å regne i min bok. Førstnevnte ble kanskje levert i en litt småslapp versjon denne kvelden, men låtens kvaliteter gjør at det blir en innertier uansett. She's Leaving You is as good as it gets, som de sier på nynorsk.
Hele MJ Lenderman er en slags slackerens revansje. Du vet, de som alltid var litt utenfor på skolen – og nå kommer revansjen gjennom disse ekstremt gode låtene med sitt skjeve blikk på verden.
Ugubbete gubbemusikk?
En jeg kjenner som sto noen rader foran meg sang med på alle låtene, og han er en generasjon yngre enn meg. Det bare viser appellen til denne musikken. Den treffer betydelig bredere enn man først skulle tro. Høydepunktene sto i kø med låter som You Don’t Know the Shape I’m In, Toontown, Bark at the Moon (kunne kanskje droppet den lange outroen på denne, selv om den er stemningsfull) og ikke minst den avsluttende Knockin’. De kunne helt sikkert fortsatt i hvert fall en time til uten at noen hadde vært lei seg for det.
Jeg tror alle som var på denne konserten koste seg minst like mye som meg. Måtte de snart komme tilbake for en klubbgig.
Høydepunktet for min del hadde allerede vært, men høydepunktet for resten av publikummet ventet nok på Amfiet. Sjelden har jeg opplevd at Amfiet har vært fullpakket tidlig på kvelden i forkant av en headliner. Det var tilløp til det samme dagen før med Chappel Roan, og Charli XCX dro nok minst like mange. Øyafestivalen traff blink med disse to om målet var å få inn et nytt og annet publikum på festivalen - spørsmålet er dog hvor interessert dette publikummet var i resten av artistene på plakaten. Sånn sett så var årets utgave av Øyafestivalen en festival med to typer publikum.
Klokken 21:50 smeller det. Amfiet er forvandlet til en klubbscene med enorme strobelys og røyk. Estetikken er tydeligvis ikke BRAT-grønn, men heller nærmest svart/hvitt. Så kommer hun ut på scenen, alene. Hun skal bære hele konserten alene på scenen. 360 åpner showet og det går et i et med bangers det første kvarteret. Publikum er i ekstase. Charli XCX danser, vrikker, åler og løper rundt på scenen. Det er mer som å være på klubb enn å være på konsert.
 |
| Foto: Charli XCX-crew |
For fansen, som det er utrolig mange av denne kvelden, er dette helt sikkert nok og helt fantastisk. For de andre, temmelig uengasjerende til tider. Låtene sitter og det er hits nok, men det er umulig å si hva som er forhåndsprodusert og hva som er live. Er vi på en videoinnspilling, eller er vi på konsert? Er det så farlig, da? Kanskje ikke, men som pakke er det lov å forvente mer.
Likevel, det er vanskelig å ikke la seg rive med av låter som Girl, So Confusing, Apple, Everything is Romantic, Guess og Party for You. Hold deg fast, det kommer et lite men her også. På både Girl, So Confusing og Guess får vi gjesteversene til hendholdsvis Lorde og Billie Eilish, og det er kult det – men visuelt blir det på en måte bare dødtid. Nå er vi liksom bare med på «alene-klubben» til Charli XCX der det er "se på meg danse til denne låta" heller enn å skape en felles opplevelse.
Det er først på siste låten, Icona Pop samarbeidet, I Love It at virkelig alle i Amfiet synger med.
Utfra publikumsbrølet etter konsertens slutt der det står på skjermene at «Brat-summer can go on forever..», så er vi nok ikke helt ferdig med Brat enda.
Jeg for min del håper at både Charli XCX og andre store popartister tør prøve noe helt nytt. Noe av det som gjorde brat til det fenomenet det ble var jo nettopp at det i hvert fall markedsføringsmessig tilførte popen noe helt nytt. Sånn rent musikalsk kan man vel ikke påstå at det var å finne opp kruttet på nytt.
Stian F. Svehagen
(Deler av denne teksten er tidligere publisert hos musikknyheter.no)
Kommentarer