 |
| Foto: Øyafestivalen - Helge Brekke |
Vi var på plass på hele årets Øyafestival. Som for mange andre så var det med en liten bismak man entret festivalområdet dette året. Et bakteppe med visshet om at KKR som eier Superstruct, som igjen eier Øyafestivalen, har investeringer på den okkuperte Vestbredden. Det har vært snakk om boikott fra flere hold, og jeg har stor respekt og full forståelse for de som har ønsket å boikotte festivalen, men - og det er et stort men her. Jeg tror det blir i alle fall et via-via ledd for mye til at en slik boikott har noe særlig for seg. Til syvende og sist vil knapt KKR (som er den man vil ramme her) merke noe som helst av en slik boikott, og de som blir skadelidende er Øyafestivalen og alle de som settes i arbeid av festivalen lokalt, både under selve festivalen og året rundt ellers.
Jeg synes også, nå sett i ettertid, at Øyafestivalen dette året ble en festival der både festival, artister og publikum på en fin og god måte satte søkelyset mot Palestina og grusomhetene i Gaza. Med dette som ramme så ble det som sagt en litt annerledes festival. Mer om det i en egen sak, her kommer det mer om musikken på dag 1.
Jeg startet rolig denne dagen, og den første konserten jeg virkelig så var britiske jasmine.4.t. Det ble en virkelig höjdare av en konsert.
 |
| Foto: Øyafestivalen - Anna Lerheim Ask |
Jasmine.4.t kommer alene inn på scenen og starter med låta Kitchen som også åpner albumet You Are the Morning (produsert av Phoebe Bridgers, Lucy Dacus og Julien Baker), et av årets beste, på samme måte. Etter denne såre og sarte åpningen kommer de to andre i bandet inn og etter en sjarmerende prat om at de hadde vært i en bil snart tre døgn uten særlig søvn smeller de likegodt i gang med Guy Fawkes Tesco Dissociation som kanskje er den aller beste låta jasmine.4.t. har. Det kunne vært en smell, men det viser seg at trioens små-røffe og rufsete versjoner av materialet gjør at alle låtene blir en eneste stor hitparade. Av typen hits som burde vært hits i en perfekt verden.
At vi ikke lever i en perfekt verden blir påpekt fra scenen og publikum blir med på både rop mot translovgivning i Storbritannia, mot investeringsselskapet KKR som er på eiersiden av Superstruct som eier Øyafestivalen og til støtte for Palestina.
At albumet You Are the Morning er et personlig album er det ingen tvil om og jasmine.4.t formidler dette på en ektefølt måte, i den grad at jeg kjenner tårene strømme på under Best Friend’s House, før det går over til et stort smil når de virkelig punker opp låta med en fuzzbass som nesten er uhåndterlig. Trioen gjør virkelig det ytterste ut av formatet og klarer å veksle mellom det sarte og det rufsete og catchy. Woman er et eksempel på førstnevnte, mens Elephant er et godt eksempel på det andre.
En enormt bra og livsbejaende konsert som nesten føles som livet selv. Ekte, rufsete og noen ganger litt sårt.
 |
| Foto: Øyafestivalen - Helge Brekke |
Etter jasmine.4.t. konserten fikk jeg med meg litt av Beth Gibbons. En konsert jeg på forhånd hadde sett frem til, men som på dag 1 av en lang festival plutselig ikke virket like viktig. Et typisk festivaltegn, det der. Så likevel nok av konserten til å få ekte ståpels under den utsøkte Mysteries fra det geniale albumet Out of Season. Ønsker meg en klubbgig med Gibbons der man virkelig kan få låtene skikkelig under huden.
 |
| Foto: Øyafestivalen - Pål Bellis |
The Chats fra den australske solskinnskysten leverer en real rocke-time som plastrer store smil i fjeset på alle de oppmøtte. Mye 1234 og to tette. Til og med en herlig cover av Rock n' Roll All Nite får de plass til. Tight som bare rakkern.
Trondheimsbandet The Impossible Green var neste post for min del. Et band med en velfortjent hype rundt seg etter flere gode utgivelser og blant annet fine gigs på årets by:larm.
 |
| Foto: Øyafestivalen - Anna Lerheim Ask |
Det svinger godt av Hotel Continental Blues i starten og Ruby Red Roses senere i settet, og bandet er utvilsomt særdeles dyktige, men for meg så mangler de litt virkelig gode låter, de som virkelig setter seg. Dog, skal jeg tolke publikumet rundt meg så er det mer enn godt nok.
The Impossible Green har definitivt noe, og de gir sitt fulle og kjører skikkelig show. De oser av spilleglede og vet hvordan man holder på et publikum. En fin avslutning på Hagen-scenen denne kvelden.
Uansett, det er avslutningskonserten med Refused som er det jeg har gått rundt og ventet på denne kvelden. Et band som har vært særdeles viktig for meg i mange år - som jeg av forskjellige grunner aldri har fått oppleve live. Så, selv om resten av Øya-publikumet har trukket mot Amfiet og Chappel Roan, så tropper jeg opp relativt tidlig inne i teltet for å få en ålreit plass. Det var ikke så vanskelig - for jeg tror at over 90% av festivalgjengerne denne dagen hadde møtt opp på Chapell Roan. Kan godt forstå det, men det er nå en gang sånn at Refused er Refused - og The Refused are fucking dead etter denne kvelden. I alle fall på norsk jord.
 |
| Foto: Øyafestivalen - Helge Brekke |
Refused er ute på sin avskjedsturnè, og i motsetning til forrige gang bandet la opp, legger de denne gang opp på topp. Det svært så politiske bandet var lenge i tvil om de i det hele tatt skulle spille på Øya og andre festivaler eiet av Superstruct på grunn av båndene til investeringsselskapet KKR. Bandet falt ned på avgjørelsen om at de kunne gjøre en større forskjell med å spille festivalene enn å boikotte. Det er jeg veldig glad for, og jeg tror definitivt det var rett avgjørelse, for maken til energi fra en gjeng middelaldrende menn skal man lete lenge etter.
Før bandet entrer scenen, så entrer Palestina-aktivister den med en stille protest i samarbeid med bandet som kommer løpende inn og spiller de to første låtene i settet med aktivistene bak seg. Etter dette får musikken fullt fokus. Det er energi og intensitet og et nesten skummelt tight band. Frontmann Dennis Lyxzèn er høyt og lavt og slenger mikrofonen bedre enn Roger Daltrey noen gang gjorde det. Det er i alle fall ingenting som tyder på at mannen hadde et kraftig hjerteinfarkt for bare et år siden. Intensiteten bandet har nå, er nok en helt annen enn død og liv-intensiteten bandet hadde på nitti-tallet, men det skulle nesten bare mangle. På mange måter er nok 2025-utgaven av Refused den beste sånn rent musikalsk.
Lyxzén holder også flere velformulerte og gode appeller gjennom konserten. Vi har alle blod på hendene, sier han, sånn er det i en kapitalistisk verden. Uansett hva du enn gjør så ender du med blod på hendene, men vi må ta kampen mot kapitalismen. Vi må alle bli sosialister. En politisk konsert, utvilsomt - men det er musikken som spiller hovedrollen.
Selv om bandet har gitt ut to skiver etter comebacket i 2012 (også da spilte de på Øya), så er det de gamle låtene som får prege settet. Vi får til og med tre virkelig gamle låter fra tiden før sjanger-definerende The Shape of Punk to Come.
Sirkus-teltet er dessverre ikke helt fullt denne kvelden, men alle som er der er der definitivt for å oppleve Refused. Jeg tror det var få tilfeldige oppmøtte på akkurat denne gigen. Foran scenen er det circle-pit mer eller mindre hele konserten og når bandet avslutter med New Noise eksploderer hele teltet.
Og med det, så er Refused sin siste festivalkonsert i Norge over. Bandet gir seg mens vi fortsatt vil ha mer. The Refused are fucking dead.
Stian F. Svehagen
(Deler av denne teksten er tidligere publisert hos musikknyheter.no.)
Kommentarer