Esther Rose (og Andrew Combs) :: Kampen Bistro :: 14. mai 2025
Glenn Frey ble ofte sett med en t-skjorte med trykket "Song Power". Det er sangen som må ha den kraften at den får med seg publikum. At en sang har "song power" betyr ikke nødvendigvis at det er en hit, det kan og er egentlig mer om at sangen vekker en følelse hos de som hører på som gjør at sangen blir stående igjen. Jeg vil tro at det er dette alle som skriver låter ønsker å få til, men lett er det ikke. Noen har strålende karrierer uten at de treffer helt, andre har kanskje bare én sånn låt.
Den 14. mai var Kampen Bistro fylt til randen for å se og høre på Andrew Combs og Esther Rose. De aller aller fleste var nok der for å se Andrew Combs, som har en trofast og relativt stor tilhengerskare her på berget. Vi, altså jeg og Magnus, var der først og fremst for å se Esther Rose. Hun slapp det særs gode albumet, Want, for bare noen uker siden og spør du oss så er det ingen tvil om at hun spiller på en mye større scene neste gang hun kommer til byen. Om Combs er med, så er nok rekkefølgen på plakaten også snudd. Albumet Want er fullt av gode låter, og det er ingen tvil om at Esther Rose har "song power". Det blir tydelig på den intime scenen på Kampen Bistro. Ribbet for alt annet enn sin egen kassegitar står disse låtene fortsatt som påler. Ikke alle selvfølgelig, og det er helt klart at et bandformat hadde kledd låtene enda bedre. Hun sjarmerer med en helt nyskrevet en, tydelig inspirert av at hun for tiden leser boka Travelling om Joni Mitchell av Ann Power. (Les den du også).
"New Bad" er en sang som helt klart har "song power". Selv helt strippa for all staffasje så har den dette noe som både vi som lytter og de som skriver låter er ute etter. Det er rett og slett en særdeles god låt. Det samme er "Scars", som vi fikk med Combs på harmonivokal. Det samme er også tittellåta "Want" som hun avsluttet settet med.
Hva med Andrew Combs da, har han "song power"? Tja, tjo, det har han definitivt innimellom. Combs skapte seg sitt publikum her til lands med sine første utgivelser som var mer i det tradisjonelle folk/country-segmentet. Her er han veldig god, men som han selv sier, han ville ikke vært tro mot seg selv om han ikke fulgte den veien han er på nå. En mye mer søkende vei, som er vanskelig å spikre fast. Det er heller ikke alt som sitter like godt i mine ører. Han er en meget god vokalist og han har en tilstedeværelse man blir fanget av, men det skorter litt på selve låtene - i hvert fall for meg. Han har definitivt noe, på sitt beste sender tankene mine til artister som Fred Neil og Tom Rush i en mer moderne tapning. Det er likevel ikke helt min kopp med te.
Væpnet med "song power"-låta "New Bad" så kommer vi utvilsomt til å høre mer av Esther Rose i årene som kommer. Så viktig er det å ha den låta. En av de beste du kommer til å høre i år.
Stian F. Svehagen
Magnus Skaara Drabløs (foto).
Kommentarer