Du och jag, Phossy.

Phosphorescent, Cosmopolite 19. august 2014
 

Artisten, bandet, fenomenet Phosphorescent, eller Matthew Houck, som han egentlig heter, har jeg fulgt i snart 20 år nå. Jeg så han for første gang på legendariske Spasibar, nederst i Slottsparken, i april 2008. Det var en temmelig introvert affære hvor han sto nærmest inneklemt i et hjørne og lagde en herlig endeløs kakafoni godt hjulpet av en loop-box. Jeg husker ikke nå hvilken sang det var, men det kan godt ha vært "Endless pt.1 & 2" eller "My Dove, My Lamb". Det var uansett en følelse av at nå har sirkelen blitt fullendt da han spilte disse låtene i det første settet på Cosmopolite på Torshov for et par uker siden. Den ville galskapen i fremførelsen har blitt tøylet, men Houck kan fortsatt mane frem den samme følelsen. Om enn noe mer kontrollert. For en fantastisk idé forresten, og varme opp for seg selv.

Phosphorescent anno 2024 er jo en betydelig proffere utgave enn det var på Spasibar i 2008, eller på John Dee i 2010 (forøvrig en legendarisk god konsert, som var både passe skakk og skranglete). Vi har også fått flotte konserter på Øya i 2013, en litt slapp gig på Vulkan i 2014 og en helt ok en på Rockefeller i 2018. Likevel, med den sterke skiva Revelator i sekken så er det deilig å se at Houck virkelig har funnet live-formen - både solo og med et tight band leverer kvalitet fra start til slutt på Cosmopolite.

Houck er ikke bare en svært god låtskriver, han er også en fantastisk låttolker. Noe han viste til gangs med en helt album med Willie Nelson-tolkninger i 2008 og en finfin cover-skive under pandemien. Denne kvelden slår han meg solid i bakken med sin tolkning av Vern Gosdin-perlen "Any Old Miracle" i solosettet. I band-settet kjører han inn en versjon av "Blue Eyes Crying in the Rain" som nesten gjør at du tror du er på en dive-bar i East-Nashville. Og det mener jeg i aller beste mening, altså. "New Birth in New England" gynger og svinger som bare den kan, "Tell Me Baby (Have You Had Enough)" er så bra det kan bli og "Song For Zula" treffer virkelig hardt.

 Det er nesten ingen som kan være så sår som Matthew Houck. Han har denne fantasiske knekken og nerven i stemmen som gjør at du tror på hvert eneste ord. Dette kombinert med et skikkelig tight Nashville-band som teller blant annet Jack Lawrence (The Raconteurs) på bass og Ricky Ray Jackson (Steve Earle & The Dukes) på gråtende pedal steel gjør at Phosphorescent på scenen er bedre enn noensinne. 

Så når bandet avslutter med sin tolkning av "Corpus Christi Bay" av Robert Earl Keene, en real barnstormer av en låt, så vil man bare ha mer og enda litt til.

Stian F. Svehagen