Adrianne Lenker, Chateau Neuf, Oslo 12.05.24
En for historiebøkene.
«Om du gjør feil, må du bare repetere feilen til du kommer inn i det igjen..», «Du må eie feilene som om du mente det.» Sånn høres det ut når Adrianne Lenker har fått vite at en jente i russedress på andre rad skal synge låta hun nettopp har spilt til trampeklapp fra hele salen, «Vampire Empire», på sin avgangseksamen om noen dager. Hun viser også hvordan det kan gjøres ved å starte opp igjen samme sang, men legger inn en feil som hun så gjentar til det høres ut som den skal være der. Storsalen på Chateau Neuf var helt utsolgt, men vi kunne like gjerne vært hjemme i stua til Adrianne Lenker. Det var sånn det føltes.
Turneavslutning og Lenkers første solokonsert i Norge. Det er et lydhørt publikum, og det er ikke noe rart. Lenker har en scenetilværelse som gjør at du egentlig aldri tenker på at det er en solokonsert. Hun eier salen fra første stund og intensiteten blir bare løst opp av mellomsangsnakket som bærer noe preg av at hun har vært på veien en måned. Sjarmerende fritt er det, både snakket og låtene. Låtene er tidløse. Man sitter ikke nødvendigvis og tenker på det når man hører på platene, men det er helt klart at låtene og historiene Lenker forteller går inn i en amerikansk folk-tradisjon. Jeg tar meg i å tenke på både John Prine, Bob Dylan og Joni Mitchell i løpet av konserten – uten at det minner meg noe om dem direkte. Det er tidløsheten. Det er det at jeg er sikker på at vi kommer til å fortsatt lytte til og synge en låt som «Sadness as a Gift» om 20–30 år. Det er det faktum at konserten er utsolgt og at det er overraskende mange unge folk i salen. Jeg har aldri sett så mange russ på en «vanlig» konsert i Oslo før. (The kids are alright!).
At Big Thief har fått sitt publikum er det jo ingen tvil om, men at det samme publikummet skulle henge med på solokarrieren til Lenker er ingen selvfølge. At særdeles lavmælte album, spilt inn i stor grad alene, direkte til tape, skal slå så godt an er definitivt ikke dagligdags. Det er faktisk helt spesielt. Noe av grunnen er at musikken er ærlig og direkte. Personlig, men likevel allmengjeldende. Er det ikke akkurat det alle låtskrivere higer etter?
Det var mye snufsing blant seteradene denne kvelden. Selv om det var en særs fin sommerdag og heftig pollenspredning, så var nok ikke det årsaken. En enkel kar fra innlandet som meg sjøl må kjenne på at tårene triller opptil flere ganger.
«Just when I thought I couldn't feel more
I feel a little more.»
«Free Treasure» er nettopp det. En ekte skatt av en låt. En av mange gullkantede låter på albumet Bright Future som kom tidligere i år. Et album som for meg står som et av årets beste, og et av de beste i hele Lenkers karriere. Big Thief-albumene inkludert. Heldigvis er oppvarmingsartist Nick Hakim med på scenen på de fleste av disse låtene, akkurat som han er på albumet. Måten han legger sin harmonivokal inntil Lenkers stemme er så fint at jeg får gåsehud bare av å skrive om det. Next level-shit som ungdommen sier. Det samme kan sies om fremførelsen av «Ruined», med en gitarsolo som best kan beskrives som ødelagt (ruined). En ekstremt følsom og intens låt som samtidig får latteren fram med den nevnte gitarsoloen. Lenker lar oss få se henne helt sår og goofy på samme tid.
Når konserten avsluttes med «Real House» som siste ekstranummer så er nok en gang øynene blanke og det er ikke noe mer å si. En sånn konsert som du ville blitt slått i bakken av om du kom rett inn fra gata, og aldri hadde hørt om Adrianne Lenker før. En for historiebøkene.
Stian F. Svehagen
Kommentarer